Smøla vindpark.
Det er innført et nytt konsesjonssystem for bygging av vindkraft på land i Norge. Nå kan ikke vindkraftverk bygges mot kommunens ønske, og den har fått stor innflytelse på hvordan anlegget utformes. Den lokale kompensasjonen er også økt.
Fra 1. juli 2023 kan det ikke gis konsesjon til et vindkraftverk uten at det er godkjent av kommunen etter plan- og bygningsloven. Kommunen kan dermed sette krav som den mener er nødvendig for at et vindkraftverk skal være aktuelt. Dette kan for eksempel dreie seg om maksimal turbinhøyde eller plassering av turbiner eller andre relevante hensyn som den mener utbygger må ta.
Det er fortsatt en forutsetning at NVE sier ja for at det skal bli gitt konsesjon til vindkraftverket.
Slik beskriver regjeringen det nye systemet:
Planavklaringen skal vanligvis gjøres ved at kommunen vedtar en områderegulering for vindkraftanlegget. Dette innebærer et krav om reell avklaring av arealbruken for vindkraftanlegg etter plan- og bygningsloven. Kommunene kan stoppe private planforslag for vindkraftutbygging i oppstartfasen, og de kan kreve at tiltakshaver utarbeider områderegulering.
Kommunene fastsetter planprogram og kan dermed sette rammer for planarbeidet. Områdereguleringen skal være overordnet, og detaljene i vindkraftanlegget skal fastsettes i konsesjon etter energiloven med tilhørende detaljplan. Der det ligger til rette for det, bør planprosessen etter plan- og bygningsloven samordnes med konsesjonsprosessen etter energiloven. Ved slik samordning kan det utarbeides felles plan- og utredningsprogram og konsekvensutredning.
Arealavklaringen kan skje ved detaljregulering i stedet for områderegulering for enkeltturbiner, der vindkraft bare utgjør en mindre del av arealformålet i planen, for eksempel der vindkraft inngår i et større industri- eller næringsområde.
Les mer om dette på regjeringens temasider.
NVE har et oppdatert kunnskapsgrunnlag om vindkraft. Kunnskapen som presenteres er resultat av et omfattende samarbeid mellom mange statlige etater. Det inneholder informasjon om hvordan vindkraftverk kan påvirke natur og samfunn, både negativt og positivt.
Her finner du NVEs kunnskapsgrunnlag.
Regjeringen har opprettet en egen nettside hvor du finne svar på de vanligste spørsmålene om vindkraft på land, for eksempel knyttet til arealbruk, klimaeffekt og påvirkning på strømprisene.
Her finner du regjeringens svar på de vanligste spørsmålene.
En kommunes primæroppgaver er å levere grunnleggende velferdstjenester som barnehage, skole, eldreomsorg og helsetjenester. Tidligere satt kommunen igjen med små inntekter fra vindkraft, dermed var koblingen mellom utbygging og kommunenes primæroppgaver svak. Dette har nå endret seg etter innføringen av produksjonsavgiften – et vindkraftverk er i dag et betydelig bidrag til kommuneøkonomien.
Et mellomstort vindkraftverk med 20 turbiner gir i dag vertskommunen i snitt ca. 12-14 mill. kr. i året – en del mer i begynnelsen og en del mindre mot slutten av kraftverkets 25-30-årige levetid. Eiendomsskatten er basert på anleggets verdi og vil være høyere i begynnelsen. Inntektene fra produksjonsavgiften vil variere med produksjonen som vil variere med været. Grovt sett kan man regne med en gjennomsnittlig inntekt til kommunen på 600 000-700 000 kr. i året per turbin. Til sammenligning koster en helsefagarbeider rundt 660 000 kr, inkludert lønn og andre kostnader. 700 000 kr. i året kan betjene et lån på ca. 10 mill. kr.1
Vindkraft gir også positive ringvirkninger for regionen. Lokalt næringsliv blir i stor grad engasjert i anleggsfasen. Det skapes også lokale arbeidsplasser i driftsfasen. I tillegg er kraften verdifull for industri fordi omtrent halvparten av kraften selges gjennom industrikraftkontrakter til bedrifter som Hydro, Alcoa, og Eramet. I mange tilfeller kan nye kraftverk også gjøre det mulig med økt aktivitet i eksisterende lokal industri, eller til nyetableringer.
Lokale ringvirkninger er beskrevet nærmere i NVEs kunnskapsgrunnlag om vindkraft.
Her kan du lese mer om lokal kompensasjonen for vindkraft og andre fornybarteknologier
Norge styrer mot et betydelig strammere kraftmarked allerede om få år. Dagens kraftoverskudd faller år for år framover og kan være borte allerede i 2027, ifølge Statnetts markedsanalyse fram mot 2028. Hovedforklaringen er økt forbruk på grunn av elektrifisering og ny industri, samtidig som det er lite ny produksjon på vei inn i systemet.
Siden 2018 er investeringene i fornybar kraft nesten halvert. I dag utgjør de årlige investeringene i fornybar energi om lag 1/7 av investeringene i olje og gass. De siste årene er det nesten ikke gitt nye konsesjoner på verken ny vindkraft, småkraft, vannkraft eller opprusting av kraftverk.
Det vil gjøre ny industrivirksomhet krevende. Det planlegges i dag ny, grønn industri i hele Norge; fra batterifabrikker i Nordland, på Haugalandet og i Arendal, hydrogenproduksjon i Kvinesdal, Skien, Ålesund og Hemnes, gjødselproduksjon i Porsgrunn og ammoniakkproduksjon i Hemnes og Sauda. Svært mye av dette vil kreve kraft og kapasitet i strømnettet som i dag ikke finnes.
Nok fornybar energi er helt avgjørende for å lykkes med omstillingen til et nullutslippssamfunn. Omtrent halvparten av energibruken i Norge i dag er fossil. Allerede innen 2030 må fornybarandelen være på omtrent 80 prosent for at Norge skal overholde klimaforpliktelsene.
Å utvikle mer kraftproduksjon er det viktigste vi kan gjøre for å redusere strømprisene. Det gjelder selv om Norge har god utvekslingskapasitet med landene rundt oss, noe blant annet en analyse fra NVE har vist.
Energiproduksjon handler også om sikkerhetspolitikk. Dersom kraftoverskuddet forsvinner, vil landet bli avhengig av økt import fra andre land. Dette skjer samtidig som hele Europa etterspør mer fornybar energi og den sikkerhetspolitiske undertonen i energipolitikken har blitt enda sterkere de siste årene, blant annet knyttet til behovet for å være uavhengig av russisk gass.
Veldig mye kan gjøres for å ta hensyn til naturen i en kraftutbygging. Det viktigste er å velge en lokalisering og utforming av anlegget slik at man unngår inngrep i verdifulle naturområder. Her har kommunen et stort ansvar og mulighet. Videre handler det om sette i stand/restaurere naturen etter inngrep i anleggsfasen, eller tiltak for å styrke bestanden av for eksempel fugler eller amfibier. I andre tilfeller kan det være gjenbruk av infrastruktur eller andre tiltak som holder arealbruken på et minimum. Det kan også handle om helt andre tiltak. Hvordan hvert enkelt prosjekt best utformes, bør blant andre utbygger, myndighetene, miljøinteressene og vertskommunen finne ut av sammen.
Fornybar Norge har samlet en rekke eksempler på god miljøpraksis rapport for vindkraft som kan leses her.
Vi har også samlet en rekke eksempler på god miljøpraksis for fornybar energiproduksjon generelt og strømnett som kan leses her.
Fornybarnæringen jobber for å redusere eget fotavtrykk, og flere norske kraftselskap har ambisjoner om å bli naturpositive. Å oppnå naturpositivitet vil bl.a. innebære at utbyggere må velge areal der man ødelegger minst mulig natur, og når natur ødelegges må så mye som mulig av denne naturen restaureres. For å oppnå naturpositivitet vil det sannsynligvis også bli nødvendig å sette i stand ødelagt natur andre steder som kompensasjon. Dette innebærer altså også en mulighet for kommuner til å få satt i stand natur som har blitt ødelagt tidligere. Dette er også en potensiell inntektskilde for eksempel for lokale bønder som kan bidra til å kultivere natur.
Fornybarnæringen skal tilnærme seg lokalsamfunn på en åpen og lyttende måte og ha respekt for at man er gjester på andres grunn. Den skal bygge med så lavt fotavtrykk som mulig, bidra til å få frem muligheter for lokale ringvirkninger og bidra med god informasjon om hvilke fordeler og ulemper et vindkraftverk kan innebære.
