Det blåser friskt rundt havvind om dagen, med 35 milliarder lovet i statsbudsjettet til støtte for det første flytende prosjektet, og NVEs oppdaterte analyse av kraftmarkedet mot 2050, hvor det spås at havvindutbyggingen i Norge kan stoppe opp fra 2040 på grunn av mangel på lønnsomhet. Dette ble temaet for Debatten på NRK 22. oktober.
Slike analyser er beheftet med stor usikkerhet. Men i en urolig verden må vi håndtere denne usikkerheten. Norge må ha en plan for hvordan vi skal skaffe strømmen vi trenger. Selv om landvind, solenergi og energieffektivisering vil bidra, er det ikke nok. I den sammenheng er havvindsatsingen vårt mest realistiske alternativ for å møte fremtidige strømbehov utover 2030-tallet. Alternativet kan fort bli høyere strømpriser, økt strømavhengighet av andre land og flere mellomlandsforbindelser, og færre industriarbeidsplasser. Kostnaden ved å ikke investere i havvind kan derfor bli høy, noe som også må inn i ordskiftet rundt næringens lønnsomhet.
Og det er mye som også driver norsk havvind fremover om dagen.
De 35 milliardene i statsbudsjettet, og den nært forestående ESA-notifiseringen av den norske støtteordningen for flytende havvind, gjør nå at vi kan forvente at utlysningen på Utsira Nord endelig kan sparkes i gang tidlig neste år.
NVE har lagt frem utredningsprogrammer for Ventyrs anlegg for kraftproduksjon på Sørlige Nordsjø II og tilhørende nettilknytning. Ventyr skal nå i løpet av de neste to årene gjennomføre sine konsekvensutredninger, og er i gang med målinger av vind- og værforhold samt geotekniske undersøkelser.
Før året er omme vil NVE legge frem de tre første strategisk konsekvensutredningene for områdene Sørvest F, Vestavind B og Vestavind F, og Statnett vil legge frem sin utredning for eventuelle hybride nettløsninger.
Nordsjølandenes energiministre har nylig møttes i Odense, og blitt enige om klare visjoner om å styrke Europas leverandørkjede innen havvind og arbeide med å finne gode løsninger på kostnadsdeling og finansiering av hybride prosjekter.
Ferske rapporter fra både VindKOMP og Menon Economics, viser både stort sysselsettingspotensial og kompetanseutviklingsbehov knyttet til havvindnæringen. I et høyscenario anslår Menon at vi kan ha over 60,000 ansatte i havvindnæringen innen 2050.
Men det er også tydelig at det begynner å haste med å få på plass noen viktige brikker for at havvindsatsingen skal få industriell betydning, og da spesielt med tanke på investeringer i å få havneinfrastrukturen på plass til riktig tid og sted. Presset på kapasiteten på havner rundt nordsjøbassenget, tydeliggjør behovet både for havner til norske utbygginger, men også muligheten for norske havner å ta en del av markedet for utbygginger i naboland. Windport Mandal er aktuell som marshallinghavn for utbyggingen på Sørlige Nordsjø II, i følge Ventyr, men de lange prosessene for klargjøring av havvindhavner, gjør at det er høyst usikkert om de vil være klare og ferdig testet i tide til å levere til Norges første store havvindpark.
Vi jobber videre med å oppfordre regjeringen til å inkludere virkemidler for havvindhavner i neste års industrimelding, og få på plass konkrete planer for kommende utlysningsrunder og støttekonkurranser, samt sikre avklaring rundt hvilken statsråd og departement som skal være ansvarlig for havvindhavner.