Luteland vindkraftverk. Foto: Norwea
Det er et enormt gap mellom behovet for kraft og den kraften vi faktisk ligger an til å bygge ut i landet vårt. Flere rapporter har pekt på at vi kan få et kraftunderskudd i landet i løpet av få år.
Elektrifisering krever økt produksjon av fornybar energi. Det mangler det ikke rapporter som bekrefter: Energikommisjonen etterlyser 40 nye terrawattimer innen 2030 – en fjerdedel av dagens kraftproduksjon skal altså bygges ut på syv år. Statnetts seneste rapport viser et kraftunderskudd allerede i 2026/2027.
Sagt med andre ord: Om kort tid er vi avhengige av andre lands energiproduksjon for å dekke eget kraftbehov.
Det er dette vi omtaler som energigapet. Det er et enormt gap mellom behovet for kraft og den kraften vi faktisk ligger an til å bygge ut i landet vårt.
Dette energigapet må lukkes.
Da er det tre hovedgrep vi som nasjon må gjøre.
Dagens prosesser er langtrukne, det kan fort ta ti år fra en begynner å planlegge et fornybaranlegg til den første kilowattimen er produsert. I EU legger RePowerEU-pakken opp til krav om saksbehandlingstid på ett til to år, samtidig som de ivaretar demokratiske prosesser og sikrer vedtak av høy kvalitet. Det er det ingen grunn til at Norge ikke skal få til det samme.
Her har myndigheter så vel som utbyggere en viktig rolle. Det må være tydelig for kommunene at de får noe igjen for å huse kraftproduksjon. Selvsagt skal de kompenseres godt for naturinngrep i kommunene som er til storsamfunnets beste. I praksis har kommunene nå vetorett i spørsmål om bruk av areal til kraftproduksjon. Det er riktig, men krevende for storsamfunnet. Konsesjoner må gis med tilstrekkelig hensynstagen til biomangfold og natur. Her har myndigheter så vel som utbyggere lært mye i senere år.
Næringen selv må sikre god dialog og involvering med alle berørte parter. Kun ved å øke den lokale aksepten blir det mulig å realisere så mye kraft som vi trenger for å lukke energigapet.
Tredje punkt er en erkjennelse av at vi trenger lokal, nasjonal og internasjonal kapital for å fylle energigapet. Det må investeres 200-300 milliarder kroner i fornybar produksjon i årene som kommer. I tillegg kommer 100- 200 milliarder i nettutvikling og kanskje 1000 milliarder til utvikling av havvind. I dag går fornybarinvesteringene ned for femte år på rad, samtidig som norske investorer velger å gå til våre naboland når de skal satse på nye prosjekter.
For å snu denne trenden, må politikerne sørge for stabile rammevilkår som både sikrer penger til felleskassen og skaper insentiver for nye investeringer – akkurat som vi har gjort med oljen, med stor suksess.
Det som står på spill er hele vår status som energinasjon: tilgangen på rimelig kraft, grønne industriarbeidsplasser, og ikke minst målet om å overholde våre klimaforpliktelser.
