Foto: Eidefossen.
Krafthandel over landegrensene er en forutsetning for klimaomstilling i hele Europa – og klimakrisen er som kjent ikke nasjonal, skriver Knut Kroepelien i dette tilsvaret i Adresseavisen.
En gruppe vindkraft- og kabelmotstandere i Trøndelag skriver 6. august i Adresseavisen at Norge må ta politisk kontroll over vannkraften. Det er et underlig krav, med tanke på at 90 prosent av kraftverkene og samtlige mellomlandskabler allerede er offentlig eid, og at all utbygging krever svært omfattende konsesjonsbehandling fra myndighetenes side.
Utviklingen av kraftmarkedet er resultat av brede politiske forlik på Stortinget gjennom mange tiår. Også etter at vi knyttet oss til EUs energisamarbeid gjennom EØS-avtalen, har vi beholdt full nasjonal kontroll over bygging av både kraftverk og nye kabler.
Det er også verdt å nevne skattesystemet for vannkraft tilbakefører større verdier til felleskapet enn noen annen aktivitet i fastlands-Norge.
Forfatterne skriver helt riktig at vannkraften la grunnlaget for Norge som et avansert industriland. Det er en utvikling som vil fortsette. De siste årene har vi sett massive planer for etablering av datasentre, batterifabrikker, hydrogenanlegg og annen kraftintensiv industri over hele landet. Den store forskjellen er at nyetableringene også vil bidra til å løse klimakrisen verden nå opplever.
Det er bare noen dager siden FNs klimapanel la frem en alarmerende rapport om den globale klimautviklingen. "Dette bør være dødsstøtet for kull og fossile energikilder," sa FNs generalsekretær. Omstillingen vil kreve enorme mengder fornybar energi. Selv i Norge hvor kraftproduksjonen er nær 100 prosent fornybar, kommer fortsatt halvparten av energien vi bruker fra fossile kilder. I våre naboland i Europa er behovet for fornybar energi enda større.
Forfatterne ønsker å begrense handelen med kraft over landegrensene, for å sikre lavest mulig strømpriser til norske industribedrifter og forbrukere. Det kan høres ut som en edel tanke, men er dessverre verken god samfunnsøkonomi eller klimapolitikk. Fornybar kraftproduksjon er nemlig svært væravhenging og vanskelig å lagre i store mengder. Kablene gjør at vi kan eksportere når vi har overskudd her hjemme, og importere når land som Danmark og Tyskland har vindkraft til overs.
Krafthandel over landegrensene gjør at vi utnytter landenes energiressurser best mulig. Det er også en forutsetning for klimaomstilling i hele Europa – og klimakrisen er som kjent ikke nasjonal.
Skal vi nå de norske klimamålene, må trolig 80 prosent av energien vi bruker komme fra fornybare kilder i 2030. NHO-rapporten Grønne elektriske verdikjeder viser at en offensiv satsing på blant annet havvind og elektrifisering kan skape eksportinntekter på minst 300 milliarder kroner årlig innen 2030.
Det vil kreve en ambisiøs energi- og klimapolitikk fra den regjeringen som styrer landet til høsten. Men også mer samarbeid og handel med våre naboland – ikke mindre.
Knut Kroepelien, administrerende direktør
Energi Norge
